Høringsuttalelse ny barnelov

1. Innledning

Det vises til høringsnotat med forslag til nye endringer i Lov om barn og foreldre (barnelova) mv. med høringsfrist 9. september 2024. Basert på mine erfaringer som advokat for både fedre og mødre i Norge anses det nødvendig å komme med noen innspill og merknader. Jeg ser mange svakheter med det forslaget som er utarbeidet, og vil under redegjøre for noen av disse.

Helt kort om min bakgrunn: Undertegnede er privatpraktiserende advokat. Jeg bistår kvinner og menn som har kontakt med ulike krisesenter (særlig to på Østlandet), og er fast bistandsadvokat for Oslo Tingrett og Borgarting Lagmannsrett. Som bistandsadvokat representerer jeg fornærmede i straffesaker, både barn og voksne. Jeg har også bistått mange fedre og mødre i sivile tvister hvor både samvær, bosted og foreldreansvar har vært tema. I 2022 gav jeg ut boka «Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse – en håndbok» (utgitt på Universitetsforlaget) sammen med en kvinne som måtte flytte på kode 6 sammen med sine fire barn og leder for krisesenteret i Salten.

2. Dilemmaer og mangler i høringsnotatet og høringsforslaget

1. Ad virkelighetsbeskrivelsen i høringsnotatet

Undertegnede er sterkt bekymret for manglede barneperspektiv og i beste fall en svært snever virkelighetsbeskrivelse i det høringsnotat med følgende endringer i barneloven som er lagt frem av BFD.

Den virkelighetsbeskrivelse som legges til grunn i kapittel to gir et feilaktig bilde, og i verste fall vil den bidra til å svekke barns rettssikkerhet i Norge. Det er riktig at det finnes foreldre som hindrer samvær og foreldre som anfører at den andre hindrer samvær, men statistisk er det (anførsler om) vold og høyt konfliktnivå som kjennetegner mange av disse sakene. Jeg viser blant annet til gjennomgangen av samtlige 84 foreldretvister der det ble avsagt dom i Oslo tingrett i 2012 i Prop. 85 L (2012–2013), der det var påstander om vold, seksuelle overgrep, rus og/eller psykiske lidelser i nesten 50 % av sakene. Senere landsdekkende undersøkelser av lagmannsrettspraksis (for eksempel Skjørten, 2016) og spørreundersøkelser blant aktører i domstolene (Oxford Research, 2016) viser også at det er påstander om vold og bekymringsfulle omsorgsforhold i en stor andel av foreldretvistene. Endelig viser jeg også til en nylig utgitt artikkel «En analyse av sakkyndigvurderinger i foreldretvister» av Eir Torvik og Agnes Andenæs fra 02.09.2024 basert på hovedoppgave fra 2019 som viser at det var påstand om fysisk, psykisk og/eller seksuell vold fra far i 18 av de 20 tilfeldige saker de fikk oversendt til sin forskning fra Oslo tingrett og påstand om vold fra mor i 10 av 20 saker.

Dersom det skal innføres en ny barnelov i Norge bør denne som et minimum legge dagens virkelighet til grunn – og forskning knyttet til hva som er utfordringen vi trenger bestemmelsene i barneloven til å løse. Det er urovekkende at departementets høringsnotat ikke i det hele tatt drøfter de store utfordringer vi har med å beskytte barn fra vold og mishandling, og i stedet løfter frem samværsmotstand som den store utfordringen. Så vidt meg bekjent finnes ingen statistikk på at dette er en av de store utfordringene for barn i Norge.

2. Manglende drøfting av lovforslagenes mulige effekter på Norges forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen og EMK

Det er svært merkverdig at departementet ikke drøfter Norges menneskerettslige forpliktelser i en så viktig sak som boforhold og foreldremyndighet for barn i Norge. Fraværet av disse drøftelsene vekker bekymring om hvorvidt dette skyldes manglende kompetanse internt i departementet, særlig da dette allerede var løftet frem av flere høringsinstanser i forrige runde. Dette gjelder helheten i lovforslaget generelt, men særlig de bestemmelsene som skal gjøre flytting vanskeligere og som også krever utstrakt samarbeid etter et brudd. Etter mitt skjønn vil mange av forslagene både være i strid med Istanbulkonvensjonen og EMK, da flere av lovens bestemmelser vil kunne gi svakere vern mot særlig psykisk mishandling av både hovedomsorgsyter og barnet. Den kan også sette begrensninger i barns og foreldres frihet. Det mangler problematisering av hvordan samarbeid er en arena for maktmisbruk, og at den største taperen da er barnet.

3. Innføringen av nytt begrep foreldrefullmakt

Departementet fikk mange høringsinnspill sist runde hvor det ble fremmet bekymring rundt innføring av delt felles bosted som hovedregel, og de fleste av de bekymringene som der ble gjort gjeldende vil også være aktuelle når man nå vil innføre det nye begrepet «foreldrefullmakt». Hva er bakgrunnen for at departementet så resolutt har sett bort fra alle de høringsinnspill de fikk i siste runde, og ikke engang vist til dette i høringsnotatet? Foreldrefullmakt (Nytt kapittel 7) er i hovedsak bare ett nytt ord for bosted.

En hovedregel om delt foreldrefullmakt i § 7-2 vil mest sannsynlig ramme barn negativt der foreldrene i utgangspunktet samarbeider dårlig, hvor barnet er voldsutsatt eller en av de voksne er voldsutsatt. Barnet får ikke bedre omsorg av at begge foreldrene har delt myndighet. Tvert imot vil kapasiteten til å gi god omsorg til barnet kunne svekkes hos den forelder som blir tvunget til å samarbeide med en forelder om de er redd for. Det at man flytter søksmålsbyrden over på den som i realiteten er den svakeste parten vil bidra til økt risiko for barnets totale livssituasjon. Det er også svært uheldig at foreldre – uten hensyn til hvor mye samvær de har – skal kunne bestemme mye over et barn. I hvilken grad vil de kunne lytte til barnet og ta hensyn til barnets stemme hvis de ser barnet 8 ganger i året og i realiteten ikke kjenner barnet? Det vil også kunne reise noen dilemmaer knyttet til barnevernets oppfølging av et barn, da barnevernets tiltak i hovedsak ofte retter seg inn mot den foresatte der barnet bor mest. Kan samværsforelderens økte makt over bostedsforelderen bidra til å forkludre barnevernets tiltak i en familie? Dette sier ikke høringsnotatet noe om, og det er en stor svakhet og etterlater et inntrykk av at dette ikke er fullstendig gjennomtenkt fra departementets side.

4. Ad flytting innenlands

Flytting innenlands er regulert i barneloven i dag. Dersom en forelder urettmessig har flyttet mot den andre foresattes vilje langt av gårde kan det også «straffes» i rettssystemet i dag, og vi har flere eksempler på dette i rettspraksis. Det er altså ikke slik at det i seg selv er et ekstra behov for å sende ut et signal fra lovgiver til foreldre om at de skal være varsomme med å ta med seg et barn å flytte langt bort fra den andre foresatte. Dette finnes allerede. Men dersom foreldre med felles foreldrefullmakt eller felles bosted ikke «skal ha lov» til å flytte uten samtykke vil dette først og fremst ramme de barna som er mest sårbare; de voldsutsatte eller de med voldsutsatte foreldre. Det vil, mest sannsynlig, gjøre foreldre enda reddere for å flytte fra en voldsutøver.

I det foreliggende lovforslaget (forslagets § 6-9, 5 ledd) står det at flytteforbudet kun skal gjelde «der reisevegen mellom bustadene forlengjas vesentlig». Hvem skal bestemme hva «vesentlig» betyr? Hvordan skal dette håndteres av folkeregisteret? Et annet spørsmål er hvordan dette kan bryte med et menneskes rett til et liv uten vold, trakassering og hvilken mulighet skal voldsutsatte ha til å beskytte seg selv og sitt barn? Rettssak er svært dyrt, og vil ta lang tid.

Det er også et dilemma at foreldre med minimalt samvær på denne måten vil bli tildelt svært mye makt over andre menneskers liv. Dette vil kunne være i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser, og jeg viser her til det jeg har sagt over om manglende drøftinger.

5. Vedrørende meklingsinstituttet

Det er et stort problem i dag at meklere har svært ulik kompetanse, og mange mangler fenomenforståelse om vold og overgrep. Det er i forlengelsen av dette en ytterligere utfordring at man i meklingen mellom to foreldre ikke er interessert i historikk, og at foreldre i mange saker opplever at de presses til å bli enig «fordi vi vet at konflikt mellom foreldre er skadelig». Sammen gjør alt dette at barn ikke beskyttes slik de burde bli beskyttet. Meklingsinstituttet i regi av familievernkontoret burde i større grad bli satt i stand til å ivareta barnets perspektiv også i disse sakene. Ytterligere plikt til å mekle i flere timer kan ikke igangsettes uten at man styrker kunnskapen hos de ansatte på familievernkontoret om vold, maktmisbruk og tilknytning, og uten at familievernkontoret får et selvstendige ansvar for å løfte frem ulik problematikk som har betydning for barnets psykiske og fysiske helse og velferd.

En annen urovekkende mangel ved høringsnotatet er at utfordringen knyttet til manipulering av barn og barnas stemme ikke berøres eller omtales. Det er kjent at barn både er lojale mot sine foreldre og at de i noen tilfeller ikke tør å si imot den forelderen som har utsatt dem eller den andre foresatte for maktovergrep. Det motsatte kan også skje – at de tar avstand til voldsutøver for å støtte den voldsutsatte. Hvordan skal dette adresseres og hvordan skal barnet beskyttes og ikke misbrukes i dette spillet dersom de skal ha en større rolle i en mekling?

6. Endringer i retten til informasjon for foreldre som har del av foreldreansvaret

I det opprinnelige lovforslaget fra 2020 har departementet lagt opp til at foreldre uten del av foreldreansvaret skal få rett til mer informasjon om barnet (bl § 6-12). Det anmodes sterkt om at dette forslaget vurderes opp mot den risiko dette gir for eventuelt voldsutsatte barn eller foresatte, eller der det er så høyt konfliktnivå at det vil kunne ramme barnets bostedsforelder at den foresatte uten del av foreldreansvaret har informasjon. Det bes også om at departementet vurdere hvilken nytte barnet har av at foreldre uten del av foreldreansvar skal kunne ha rett til ganske omfattende informasjon. Dersom foreldre uten del av foreldreansvar skal få rett til mer informasjon om barnet bør den andre foresatte få partsrettigheter i en vurdering rundt barnets beste som statsforvalteren bør ha plikt til å gjennomføre.

Det kan etter mitt skjønn være farlig å gi foreldre uten foreldreansvar større rett til informasjon enn i dag uten klare sikkerhetsmekanismer. Her bør også spørsmålet om partsrettigheter i en eventuell klagesak vedrørende manglende informasjon avklares. Særlig vil det ramme hardt der barn eller voksne er eller har vært utsatt for vold, og/eller bor på beskyttet eller sperret adresse.

7. Behov for kontakt – og områdeforbud etter barneloven - NYTT

Gjennom mitt arbeid har jeg også sett behov for å kunne beskytte barn i kortere eller lengre perioder fra å bli kontaktet eller oppsøkt av den andre forelderen. Dette kan gjelde barn på krisesenter som ikke får gå i barnehage eller på skolen før man har fått en avgjørelse i retten, men det kan også gjelde barn som bor sammen med en foresatt og har en psykisk syk foresatt eller lignende og som har behov for langvarig beskyttelse av sine arenaer etter at en sak er avgjort ved dom. Jeg mener at barneloven i større grad burde gi mulighet til økt beskyttelse av barnet og dets rett til skole, lek og samkvem med andre barn. Jeg tillater meg derfor å foreslå at barneloven må bygges ut med muligheten for at en forelder skal idømmes kontakt- og områdeforbud for lengre eller kort tid, og ikke bare et begrenset forbud mot å komme til barnets hus eller barnets skole slik som i dag. Det bør gjøres mulig å få dette raskt på plass før saken er utredet eller rettsmøter gjennomført bare for å sikre barnet et normalt liv.

3. Avslutning

Dersom det foreslåtte forslaget til barnelov slik det nå foreligger blir vedtatt frykter jeg at mange barn vil få en barndom med mer vold, mer konflikt og mindre reell omsorg.

Det vil også gjøre voldsutsatte menn og kvinner reddere for å gå fra en partner som utøver vold, og det vil sannsynligvis bidra til at systemet i mindre grad kan beskytte dem fra ytterligere krenkelser fra tidligere partner i livet etter et brudd.

Med vennlig hilsen,
Gunhild Vehusheia, Advokat