De vanskelige kravene til sårbar situasjon og tvang i straffeloven § 257

I Grunnloven § 93, tredje ledd står det at Statens myndigheter skal beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Straffelovens bestemmelser om menneskehandel er en av de viktigste bestemmelsene for å ivareta statens plikter etter denne bestemmelsen. Tolkes § 257 for snevert hos politi og påtalemyndigheten i dag? Hvis svaret på dette er nei; har vi da gode nok bestemmelser til å ivareta offerets rettigheter, og som ivaretar samfunnets behov for å få bakmennene dømt til en riktig straff?

I en tvangsarbeidssak så er det flere forhold som må bevises utover enhver rimelig tvil for at noen skal kunne idømmes straff. Misbruk av sårbar situasjon og tvang er de vesentlige. Men setter vi for høye krav til den tvang som kreves? Den såkalte Planteland-saken (HR-2017-1124-A) er den siste avgjørelsen fra Høyesterett om denne grensen, og etter mitt skjønn kan det være nyttig at vi alle minner oss om det som domstolen legger til grunn i sin vurdering:

”Når nasjonale og internasjonale kilder ses i sammenheng, er det grunnlag for å si at spørsmålet om det foreligger tvangsarbeid i straffelovens forstand, beror på en helhetlig vurdering av den konkrete situasjonen. Det vil kunne foreligge tvangsarbeid selv om vedkommende i og for seg ville ha kunnet bryte ut, dersom situasjonen realistisk bedømt likevel ga lite valg. Arbeids- og lønnsforhold, bo- og sanitærforhold spiller inn, det samme gjør graden av bevegelsesfrihet og isolasjon, maktbruk og ulike former for underordnings- eller avhengighetsforhold. Det har betydning om fornærmede er mindreårig eller voksen. Pressmidlene som binder vedkommende kan være fysiske eller psykiske, uttalte eller implisitte. Og de kan ha et preg av utpressing, for eksempel ved at vedkommende må tåle elendige arbeids- og lønnsvilkår for å unngå at arbeidsgiveren varsler politiet eller utlendingsmyndighetene om ulovlig opphold eller andre forhold som vil gi arbeidstakeren vanskeligheter. Også det å holde tilbake lønn vil kunne sette arbeideren i en låst situasjon, for eksempel fordi han eller hun da ikke vil kunne skaffe seg billett til hjemreisen, eller ved å forlate arbeidsstedet risikerer å tape allerede opptjent lønn. (dommens avsnitt 35)

Dette er i tråd med ILO-konvensjonen artikkel 29 hvor tilbakeholdelse av lønn er ansett som et mulig grunnlag for å konstatere tvang.

De fleste som utnyttes til arbeid i Norge i dag blir verken fratatt identitetskort eller utsatt for fysisk vold. Bakmennene har som oftest «kun» krevd mye arbeid, betalt dem lite lønn i flere måneder slik at de skylder penger til alle de har lånt av for å overleve i Norge og på slutten skjer det en eller flere hendelser som bidrar til at de som utnyttes mer eller mindre frivillig eller trygt forlater arbeidssituasjonen. Disse mennene – for det er ofte det dette er - har ingen rett til helsehjelp, bolig, hjelp til inndrivelse av lønnen eller anmeldelse hvis man ikke vurderer at det kan være menneskehandel. Og de har etter mange måneders arbeid ikke noe penger. Det finnes ingen retningslinjer, ingen rutiner – og sannsynligvis: flere offer for menneskehandel som vi aldri vil få kjennskap til fordi vi ikke har noe å tilby disse som er litt mindre sårbare og som vurderes ikke være utsatt for menneskehandel.

Det er et rettssikkerhetsproblem at terskelen for å nå opp i en sak etter § 257 er så høy, eller feilaktig er vurdert til å være så høy, når vi i Norge i dag ikke samtidig har gode nok straffebestemmelser som rammer den utnyttelsen som ligger tett opp til. Bestemmelsen om lønnstyveri i strl § 395 har vist seg å ha svært liten effekt til nå. Det er også problematisk at det følger så mange rettigheter ved å være offer for menneskehandel, og ingen rettigheter ved å være offer i en hallik-sak eller i en lønnstyveri/utnyttelses-sak. Også i disse sakene, hvor vi ikke kan tilby noen assistanse, befinner fornærmede seg i en sårbar situasjon, de har behov for hjelp til å få tak i det som skyldes dem av lønn/penger, de mangler kjennskap til norske rettsregler og det norske samfunnet. I tvangsarbeidssakene har man også andre bedrifter som blir sterkt skadelidende av at noen tilbyr tjenester langt under det som er reell pris dersom arbeidstakere skal betales en riktig lønn og regninger betales. I tillegg til at utnyttelsen skader den som utnyttes bygger sosial dumping også ned samfunnet vårt på mange, ulike måter.

All kudos til den påtalejuristen som i sin tid tok ut tiltale for overtredelse av straffeloven § 257 i Planteland-saken. Vi trenger flere påtalejurister som tør å bringe flere saker inn for domstolen slik at vi kan få flere avklaringer på hvor den nedre grensen for sårbar situasjon og tvang skal gå. Og så er jeg en av dem som mener at vi også trenger en ny bestemmelse som i større grad fanger opp det som faller rett utenfor. Og der sparkes ballen videre til lovgiver!